Naturlig Jobb

Etter en lang kuldeperiode, som alle i Calgary forsikret oss om at var «mot normalt» (for å si det med Juster), kom våren brått og plutselig, og temperaturene steg 40 grader på en uke. Vi hadde nærmest vennet oss til minus 30 den siste måneden, eller minus 40 om du tar med vinden og det gjør de alltid i Calgary. En lang periode hørte vi hver dag "Minus 28 degrees celcius, feels like minus 40". Men så kom altså våren, og vi tenkte at det var visst det vi fikk av denne skisesongen, for snøen smeltet fort i fjellene. Gleden var derfor stor da Kara (min Canadiske venninne) og jeg var heldige og fant en perle av en backcountry skitur, ikke så langt fra Jasper. Slike turer oppleves kanskje enda mer verdifulle i disse tider, når de fleste dagene tilbringes foran skjermen med analyse av riktignok, friluftslivsdata.

Da vi reiste tilbake til Canada i februar var hovedgrunnen at jeg skulle på utveksling med forskningsprosjektet mitt til University of Calgary. Men å flytte familien (minus Aurora riktignok) til et annet land for tre måneder handler selvsagt ikke bare om å være på et annet universitet. Noe av det interessante med å reise ut og bo i et annet land en stund er å se landet du besøker både gjennom dine egne linser og gjennom hvordan du opplever at de som bor her ser på sitt eget land og sin(e) kultur(er). Og samtidig gir det deg muligheten til å se på ditt eget land gjennom ditt blikk på det landet du besøker.

Calgary og «The Sherrington’s» ble fort et hjem. Noe av det fine med å få lov til å bo hos en lokal familie over tid er jo at vi kommer tettere på hva det vil si å være en del av det Canadiske samfunnet. Vi fikk være en del av dagliglivet i Calgary med alt det innebærer fra når hvilke søppeldunker settes til tømming, laging av felles middager til sju personer, transportlogistikk av husets tennåringer, samt ukentlige klatreøkter og løpeturer rundt Tuscany, vår del av Calgary.

I Tuscany står husene tett i tett i villakvarteret, og alle ser nesten like ut. Fjellene begynner bare en halvtimes kjøretur unna, men alt virker så stort at det flater ut. Alberta er stort sett prærie, men helt i vest der Alberta møter British Columbia finner vi The Rocky Mountains. Fjellkjeden er et godt holdepunkt i storbyhverdagen, og ikke så få ganger har jeg orientert kjøreretningen etter fjellene.

Hver dag har jeg reist til arbeidsplassen min i «The Education Tower» på University of Calgary. University of Calgary virket til å starte med gigantisk. Her er det innrullert ca 60 000 studenter fordelt på 14 fakulteter. I løpet av tiden på UofC (Canadierne elsker forkortelser) har jeg fått delta i ulike forskningsforum som hver professor gjerne har for å samle «sine» graduate students, fått kunnskap om ny forskning, fått nye perspektiver på egen forskning og ikke minst møtt en rekke nye spennende mennesker. Til sammen har alle møtene latt meg forsøke å tegne et bilde av det Canadiske samfunnet i delstaten Alberta. Så sett dere godt til rette i solveggen, her kommer en kjapp oppsummering av noen av de refleksjonene vi har gjort oss i løpet av månedene vi har tilbragt på den andre siden av Atlanteren.

I begynnelsen av vårt opphold i Calgary prøvde vi å klare oss uten bil, men måtte etter hvert innse at Alberta er en deltstat hvor bil er forbundet med frihet og offentlig transport er det lite av. I så å si alle innkjørsler står det store firhjulstrekkere eller trucks. Det kjøres fort og langt og mye. Selv om vi har en bit å gå i Norge for å redusere både klimatutslipp og naturinngrep, så er det i det minste diskusjoner som gis plass. Her i Alberta er disse diskusjonene mer eller mindre ikke-eksisterende, og de færreste vi har møtt visste at det foregikk store skolestreik-demonstrasjoner verden over, til og med i deres egen by. Vi dro ned en fredag både for å markere vår støtte til ungdommene, men også for å se hvordan dette utarter seg i Calgary, byen hvor alle de store oljeselskapene har sine hovedkvarter. Det var ikke så mange ungdommer som deltok, og jeg ble forklart at mange foreldre er skeptiske til å la barna delta i demonstrasjoner som er anti-oljeutvinning. Flere ganger har det vært tilløp til aggresjon fra voksne mot-demonstranter. Denne gangen nøyde de seg med å kjøre sine store trucks forbi og ruse motoren når de passerte ungdommene. Og jeg kjente at jeg ble en smule flau over å være en del av de voksnes verden. Fortsatt kommer en betydelig del av energien i Alberta fra kullkraft, men målet er at det skal fases ut innen 2030. Det er vel og merke om den sittende regjeringen blir gjenvalgt. Det får vi svar på i morgen, 16. april, når delstatsvalget i Alberta avgjøres.

Selv om de fleste Canadiere vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med landet sør for grensen og markerer stor avstand til han som sitter ved makten der, så bærer også kulturen her til en viss grad preg av den amerikanske drømmen. Det hegnes mye om seg og sitt og sine, og til tross for anerkjennelse av behovet for en velfungerende velferdsstat, så er enhver familie også sin egen lykkes smed. Til gjengjeld er Canadierne er ekstremt høflige og «I’m sorry» er sannsynligvis det uttrykket du hører flest ganger i løpet av en dag. Bilistene (og de er det som sagt mange av) er utrolig vennlige overfor fotgjengere. Om du gjør mine til å ville krysse veien selv om det ikke er fotgjengerfelt så stopper de på flere hundre meters avstand for å vise deg at kysten er klar.

Store deler av befolkningen i Alberta er etterkommere av innvandrere fra ulike land i Europa. I løpet av oppholdet vårt her har vi møtt hele fire etterkommerne av min oldefars søsken som emigrerte fra Flisa til Alberta for omtrent hundre år siden. Ironisk nok, som påpekt av flere Canadiere vi har møtt, er de store landeierne som selv er etterkommere av innvandrere sterkt imot den nye innvandringen vi ser over store deler av verden. Noe som også fremheves som historieløst, spesielt med alt fokuset det har vært de siste årene på en anerkjennelse av de urettene som har blitt begått mot First Nations. Canada vedtok i 2015 en «Truth and Reconciliation Act», som kan virke noe vanskelig å få tak på hva innebærer helt konkret, men som i det minste gjør at alle eposter jeg får er signert med en anerkjennelse av at vi nå befinner oss på landområder som tidligere tilhørte bestemte indigenous groups (for eks. er Blackfoot den største i Calgary området). I tillegg skrives det inn som en del av pensum i grunnskolen, så på mange måter foregår det en folkeopplysning rundt hvilken politikk som har blitt drevet i forhold til First Nations, både når det gjelder skolegang, tvungen flytting til reservater og nedverdigelse av deres kultur. Kanskje ikke så ulikt vår egen historie i forhold til den samiske befolkningen i Norge.

Også er det naturen da, og det er kanskje naturen som burde fått størst plass her, så vi lar den i det minste få siste del. For et opphold i Canada handler selvsagt ikke bare om å bli bedre kjent med menneskene som lever her, men like mye om å stifte nærmere bekjentskap med den canadiske naturen i all sin mektighet. Med alt fra kjente barskoger, isbreer og alpint landskap til mer ørkenaktige åsrygger, prærie og steppelandskap. Her lever et mangfold av ville dyr og de fleste Canadiere vi har møtt er svært stolte over å dele landet sitt med disse.

Én av grunnene for å reise på utveksling til akkurat Canada i løpet av mitt forskningsprosjekt innenfor friluftsliv og psykisk helse, var jo nettopp for å kunne få muligheten til å utforske likheter og forskjeller mellom måter å tenke rundt, være i og utdanne til ferdsel i naturen, friluftsliv eller «the outdoor industry» som også er en vanlig samlebetegnelse herover, noe som jo er et interessant begrep i seg selv. I løpet av tiden har jeg i Calgary har jeg også fått være med som instruktør på et kurs i bre og fjell for friluftslivsstudentene her, samt holdt to presentasjoner av prosjektet mitt, én på hvert av de to universitetene i Calgary.

I fritiden har vi testet ferdigheter på backcountry skiturer, gått opptil flere nydelige langrenssturer med Olve i pulken, gått på skøyter på det som skal være verdens lengste sammenhengende skøytetrasé på Windermere Lake, badet i Fairmont Hotsprings, hatt vårens første uteklatreøkt og Olve har vært med på sin første rappell. Vi har besøkt Drumheller, paleontologenes dinosaur episenter og Elk Island National Park med sine buffaloer, for å nevne noe.

Da vi for nylig reiste inn i Jasper nasjonalpark, hvor vi fikk en fantastisk dag ute i fjellene, så var det også med refleksjoner rundt hvordan nasjonalparkene i Canada er annerledes i Norge, eller kanskje skal jeg si at de norske er annerledes enn i Canada. Mange nordmenn reiser inn i nasjonalparkene for å slippe unna trafikk og støy. I Canada kjører du inn i nasjonalparkene og her finner du mange store skianlegg. Like fullt er de viktige rekreasjonsområder for Canadierne, og beveger du deg bort fra veiene skal du ikke så langt før du føler deg fullstendig omgitt av naturen. Vi tar med oss det vi får, både av opplevelser, refleksjoner og gode samtaler med befolkningen her, og så forsøker vi etter beste evne å balansere småbarnslivet med jobb og et ønske om å være mest mulig ute.

God Påske!

Tuscany i februarlyset

Med The Rocky Mountains i bakgrunnen.

Calgary downtown

Langrennstur i Lake Louise området

Noen løyper er forbeholdt langrenn, i andre føres det en annen politikk.

Canada er IshockeylandET, og det er artig å se at noen turneringer fortsatt foregår ute, som her på Lake Louise

I tillegg til isskuplturkonkurranse.

Sharing is caring

Mr. Sherrington fikk æren av å dra på tur med oss annenhver gang, den ene hjemme med Olve, den andre på ski!

Friluftslivslærerne Paul og Ian

Chikadee Valley, Ian koser seg mens skyggene kryper lenger og lenger opp

Tur til Dunbar og hytteliv på Canadisk vis sammen med to av tennåringene i familien.

Martin fanget stjernene

Dunbar og Mount Ethelbert

Skøytetur på Windermere Lake

Første uteklatretur for liten og stor

Mr and Mrs Sherrington

Litt mer snø enn forventet på anmarsjen, så lettest å rappelere ned igjen med baby, tenkte vi.

Drumheller og alle dinosaurene

Vandretur over "the badlands"

Pause på en hoodoo.

Presentasjon av forskningsprosjektet på University of Calgary, en av de aller artigste oppgavene!

En helg i mars fikk jeg være instruktør på et kurs i fjell og bre.

Camp for natten

Snøbakketeknikk

På tur langs the Icefield Parkway, Olve leker på morenen ved "the athabasca glacier"

Backcountry tur med Kara, min Canadiske venninne og inspirasjon

Maligne Lake

Fun, fun, fun hele veien ned!

Og så kom våren!

Klarer dere spotte toget? Cargotogene er laaaange i Canada, og står ofte stille!

Martin koser seg på Skaha Bluffs!

Når vi har blitt spurt så har vi svart at joda, vi tror vi kan komme til gjøre mye av det samme, men på litt andre premisser og med et litt annet fokus. Vel vitende om flere som har lagt av sted på jordomseiling med spedbarn, tenkte vi at det må jo bety at det er fullt mulig å styre båt og passe baby samtidig. Konklusjonen etter årets seilsesong er at mye er mulig med baby hengende på magen, men at stekende sol er en utfordring for små knøtt og at det tar lenger tid å fikse ting om bord fordi bare en av oss kan henge på hodet ned i en kasse eller ligge i nitti graders vinkel under bordet for å reparere hva det nå enn er som må fikses der og da.

Seilforeningen vi tilhører hadde sjøsetting av båtene seks dager før termin. Etter at vi hadde brukt de siste helgene på iherdig båtpuss var jeg spent på om vi ville rekke å få henne på vannet. Men knøttet spilte på lag, og jeg pustet lettet ut da jeg kunne starte opp motoren og buksere Anastasia til sommerplassen sin. Nå kunne baby komme!

Til tross for optimismen hadde vi ikke så store ambisjoner hva angikk sommerens seilingsdistanser, og ikke hadde vi annet enn helgene til å seile i heller. Det er kanskje en underdrivelse å si at etter en måned hjemme i varmen trengte jeg til vind og saltvann (riktignok uten lov til å dyppe annet enn tærne i vannet…), og vi bestemte oss for å lufte Anastasia. Vinden uteble, men til gjengjeld kunne vi la båten drive fritt i fjorden mens vi spiste middag. Den største utfordringen var som nevnt varmen, spesielt med et knøtt som helst ikke vil ligge og sove i en bag, men heller henge på magen. Det fungerte utmerket å stå til rors med baby i bæreselen, men vi måtte hele tiden jobbe med løsninger for å unngå at han fikk sol på seg. Selv med biminien oppe, noe som kun er mulig når vi ikke bruker storseilet, snek sola seg inn fra sidene. Utover sommeren ble det flere fine helgeturer, også med litt mer vind og tidvis ikke fullt så stekende varmt. Tredje turen med baby om bord ble hans første overnatting for svai. På hjemturen fikk vi 10-12 m/s og revede seil, men knøtt hang på magen og tok det hele med knusende ro.

Men så har det også vært de turene hvor ting ikke har gått så knirkefritt. Som da Martin ble stående igjen på brygga mens jeg bakket ut og jeg måtte plukke han opp på en utstikker lenger ut. Den turen hvor vi hadde en annen barnefamilie om bord og hvor dreggen bare ikke ville sitte noe sted i den uthavna vi tok de med til, slik at vi til slutt ga opp og la oss longside på brygga for en liten halvtime (og fikk noen sinte kommentarer fra nabobåtene) sånn at vi nå bare kunne få spist den lunsjen vår og hunden kunne få tisset på land, men hvor jeg nesten ikke kunne komme meg raskt nok bort derfra. Bortsett fra at det kunne jeg ikke, for det var såpass mye vindpress på båten at det var ikke bare bare å komme seg ut fra brygga igjen. Det eneste som funka skikkelig den dagen var tilleggingen i hjemmehavna vår. Det finnes sånne dager også, men de er heldigvis i fåtall.

Vi vennet oss ganske raskt til at kartbordet har blitt til stellebord, men om vi slår for mye i bøgene så er bunnen av cockpit å foretrekke til bleieskift. Vi oppdaget at baby sover litt for godt til motorens dunking, slik at vi nesten ikke tør slå den av for å seile når vi har kommet utpå. Vi måtte finne oss i at bare én av oss kan reparere på Anastasia av gangen og at enten må vi time inn og ut av havn med at baby sover eller så må han opp og henge på magen. Vi erfarte også at det å skylle tøybleier i fiskenettet hengende etter Anastasia hadde begrenset effekt og at bilstolen ikke skal stå i cockpit hvor hunden hopper opp og ned gjennom luka.

Neste sommer er han stor nok til at han må lære å sette sjøbein og vi kommer til å få en haug med andre utfordringer og sannsynligvis tenke tilbake til denne sommeren som en tid da det var rimelig enkelt med barn om bord.